Vår kirke med sitt høye hvelv
- med takk vi må beundre.
Den vigslet ble til Herren selv
I året nittenhundre.
Den har ei spir, ei tårn og kor,
Dog heller ingen dører
Som hindre kan Vår Herres ord
Hvor det er åpne ører.
Nå livets målestav har lagt
Sin alen åtti ganger,
Og like mange ganger brakt
Sin pryd kring voll og vanger.
Hvem er vel kledd som en av dem?
Og hvor er røst som runger
Og får så klare toner frem
Som tusen fugletunger?
Jeg synes se i kratt og li
I flokkevis de kommer
Og tar seg frem på smale sti
Den aller første sommer.
Fra Vats og Vik og Ølensvåg,
Fra Bjoa, Skjold og Ølen
Gikk kvinner, menn og barn og så
Forventningsfullt mot stølen.